Kamerater, sambygdinger – gratulerer med dagen!

I dag er det fred og ro her på skogen. Hvitveisen blomstrer; bjørka spretter; fugla kvitrer – alt vitner om nytt liv og lysere tider. Det er fred og ro i Norge, i vår del ta verda.

I mange generasjoner bakover i tida har folk fått føle hva det vil si å leve i ufredstider, enten det har vøri svenske eller tyske okkupanter som har truet tryggheten vår. Unge gutter, mannfolk, unge fedre har opp gjennom tidene måttet dra bort for å forsvare landet i vanskelige tider, meda resten av familien måtte sitte att heme og virkelig kjenne hå angst og savn var.

Blant døm som torde reise seg mot okkupasjonsmakta under siste krig, var det mange som ikke fikk oppleve freden. En ta døm var'n Per Nyland, som døde bare få dager før frigjøringa i 1945 – på veg hematt til «skogen» fra tysk fangenskap.

Det begynner å bli lenge sea krigen i Norge. Et par generasjoner nordmenn har fått vekse opp i frihet, og med håp for framtida for seg og sine. Det er lett å glømme krigen. Det er lett å glømme historia. Det er også lett å lætte att aua for det som skjer i nåtida.

Vi skær itte så langt sinna Ott'sjøa før vi finner att det samma hatet, den samma angsten og håpløsheten som'n Per Nyland og følk her på skogen kjente under krigen. Vi får det nesten dagstøtt inn i stua: uskyldige unger på veg til skolen sprenges i lufta i Bagdad; i palestinske flyktningeleire har flere generasjoner vokst opp uten å lære annet enn frykt, drap, hevn og terror.

Okkupasjon, undertrykkelse og hat skaper aldri annet enn nytt hat og mer vold. Vi lever i en verden der religiøs fundamentalisme sprer død, forbannelse og frykt over snart hele kloden – enten den kommer fra ei fjellhule i Afghanistan, fra den israelske regjeringen, fra despoter som Saddam, eller fra kristenfundamentalistiske besteborgerlige strøk i Texas, Uansett hvem som står bak terroren – det er vanlige folk som øss som blir lidende.

Hvor har det blitt av de visjonene om ei ny og bedre verd som folk hadde etter at verdenskrigen var over?

Sjøl om de aller fleste ta øss materielt sett har det bra i dag, har vi nordmenn ikke lov til å late som ingenting, vi har ikke lov til ikke å bry oss. TV'en er en effektiv skjerm mot vondskapen og gæærnskapen i verda. TV-bildene gjør oss nærmest apatiske og sløve; det blir vanskelig å skille virkelighet fra fantasi. Vold blir underholdning, enten den er ekte eller konstruert. Vi aksepterer mer og mer råskap og bestialitet, og bidrar dermed til at voldsspiralen gjør enda en omdreining.

Skal vi komme vold, terror, krig og undertrykkelse til livs, må vi begynne med oss sjøl. Vi må sette grenser og lære oss til å reagere når vi ser at elementære menneskeretter blir krenket; enten det gjelder mobbing i nærmiljøet eller krig i en annen verdensdel. Verden trenger å bli styrt av et annet menneskesyn, et menneskeverd der livet er noe mer enn ei simpel brikke i et markedspill styrt av simpel egoisme, kapitalisme og grådighet.

I dag er det populært å stemme ut og mobbe ut mennesker. Konflikter bygges opp for å skape underholdning. Dagens markedsstyrte, materialistiske samfunn er svært tøft nok for mange av oss. Burde vi ikke heller gå sammen om å inkludere hverandre, støtte og oppmuntre hverandre? Kan vi ikke heller gå sammen om å dyrke fram de verdiene som virkelig gjør livet verdt å leve: nærhet, vennskap, toleranse? Vi må bli mer rause mot hverandre!

Først og fremst: vi må våkne, vi må engasjere oss og kjempe for et samfunn og en verden med langt andre verdier enn dem kapitalismen og Bush-imperialismen prøver å spre utover kloden.

1. mai er den internasjonale solidaritetens dag. Men all solidaritet må begynne med oss sjøl, med vårt nærmiljø. Ikke minst: hva gjør vi for våre nye landsmenn? Hilser vi på dem? Prater vi med dem? Forsøker vi å sette oss sjøl i deres sted? Eller henger vi oss ukritisk på FrPs innvandrerfiendtlige, populistiske argumentasjon? Per Nyland vart arrestert fordi han hjalp nordmenn til å flykte fra okkupasjon og terror...

I dag er det andre som vår trenger hjelp!

Til slutt: samfunnet vårt er i ferd med å ta en kraftig sving mot høgre. Vi skimter konturene av et nytt klassesamfunn; et ego-Norge. Få nasjoner i verden kan måle seg med oss når det gjelder privat rikdom. Likevel sliter vi med å få penger nok til å løse fellesskapets oppgaver. Da er ikke skattelette for de rikeste løsningen. Løsningen er ei ny regjering som kan få fellesskaps-Norge tilbake på rett kurs. La oss på den sosialistiske sida stå i hopes – i kampen for fellesskapet!

Vi legger ned en krans og minnes Per Nyland med ett minutts stillhet.

BILDET: F.v. Per Norheim, Gunnar Nygård og Lasse Juliussen. I bakgrunnen Nord-Odal Hornmusikk.