NORD-ODAL SV

SIST OPPDATERT: 03. 05. 2014 14:07

Solskinn og brød og ånd
– eies av alle

Som innledning på gudstjenesten i Trøftskogen kapell 1. mai leste Randi Evensen to vers fra Jesaja 58:

Nei, dette er fasten jeg har valgt:

å løse urettferdige lenker,
sprenge båndene i åket,
sette undertrykte fri
og bryte hvert åk i stykker,
          
å dele ditt brød med sultne
og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus.
Du skal se til den nakne og kle ham,
du skal ikke snu ryggen til dine egne.


– Fra 2500 år tilbake kommer en beskjed som er like nødvendig den dag i dag, sa Thomas Prest (bildet) før han holdt følgende preken:

 
Det er 1. mai. I 125 år har denne dagen markert kamper som skal kjempes og kamper som er vunnet. Å løse lenker, å sette undertrykte fri, å dele vår overflod med en sulten bror langt borte krever kamp. Kamp mot strukturer i samfunnet som hindrer frihet, rettferd og solidaritet, men også mot kreftene i oss sjøl som lar seg bruke av markedskreftenes lovnader om konsumbasert frelse og ønske om stadig mer, større, bedre og billigere!
 
I vår tid har de multinasjonale selskapene koblet sine muskler på kraften i menneskets potensiale til grådighet – og resultatet er katastrofalt! Med åpne øyne gjør vi som enkeltpersoner og som stater, valg som vi VET river vekk grunnlaget for vår eksistens – og vi smiler hele veien til banken.
 
Skjønt smile gjør vi jo ikke. Kravet for å kunne kalles vellykket, og det må vi jo alle være, er satt umenneskelig høyt – og det måles i kroner og i kapital. Konsum er måleenhet for lykke – og flere og flere må defineres som fattige, ettersom kravet skrus opp.
 
Systemet gjør oss til fange, fange i et evig kappløp etter cash – imens går livet! Og mulighetene: Mulighetene til å gjøre noe med uretten. Mulighetene til å snu forbruket vårt i mer bærekraftig retning. Mulighetene til å gi flyktninger og hjemløse et trygt sted å bo. Mulighetene til å si nei til selskaper som tjener avskyelige mengder millioner ved å ha sine arbeidere på slavekontrakter rundt om i verden. For ca. et år siden døde 1200 tekstilarbeidere i Bangladesh da fabrikken de jobbet i kollapset over dem. Vi får billige klær, direktørene blir millionærer og våre kamerater på fabrikkene dør!
 
Kampen for arbeiderrettighetene og menneskeverd fortsetter i den globaliserte verden, og vi må være med å kjempe. Den må kjempes på to fronter: Mot kapitaleierne som tror de «eier» en stadig større del av skaperverket og mot oss sjøl som sitter rolig i båten mens våre politikere bytter inn menneskerettigheter i handelsavtaler, eller mens eierne av HM og BicBok blir rike på arbeidernes lidelser.
 
For vi tror jo at det gagner også oss alle. «Blir de rike rikere, drypper det vel på meg? Og blir jeg rikere, drypper det vel på den fattige tekstilarbeideren i Kambodsja!» Men nei, det gjør ikke det – arbeideren dør for min rikdom!
 
Det er på tide å si stopp! Vi må si stopp for klodens skyld! Vi må si stopp klimaets skyld!
For våre medsøskens skyld, men kanskje mest av alt for vår egen menneskelighets skyld!
 Til syvende og sist kommer vi ikke til å bli vurdert på hvor mye rikdom vi har samlet oss her på vårt bjerg, men på hvordan vi behandlet de menneskene vi møtte på vår vei. Men det er ikke poenget! Å bli vurdert hit eller dit er ikke hva livet handler om, men noe langt viktigere! Mennesker har formulert det på forskjellig vis – i kirken kalles det «Guds kjærlighet»; kraften som gjør oss i stand til å se at vi alle er av samme opphav og har samme oppdrag – å elske Gud av hele vårt hjerte og vår neste som oss selv!

Som slutningssalme sang forsamlingen Nordahls Griegs «Til ungdommen».