Sør-Odal Aps Dag Amundsen utfordrer Nord-Odal SV i Glåmdalens meningsspalter 26. august og ber oss redegjøre for vårt syn på kommunereformen og en eventuell framtidig Odal kommune.
 
Av Gunnar Nygård

Ved inngangen til 2015 var Nord-Odal med sine 5128 innbyggere den 195. største av Norges 428 kommuner. Vi er slettes ikke en liten kommune. 25 kommuner har færre enn 1000 innbyggere; 93 færre enn 2000. 
 
Nord-Odal SV arbeider for et raust, varmt og inkluderende lokalsamfunn der alle kan føle seg hjemme, og der alle er trygge nok til å yte noe for andre. Vi ønsker oss et mangfoldig fellesskap med dugnadsånd, lokal identitet, medbestemmelse, samhandling, positivitet og gode sosiale nettverk – uavhengig av alder, sosial bakgrunn, kjønn og hvor du kommer fra i verden. Slike fellesskap bygger vi lettere i mindre miljøer.
 
Nord-Odal SV er derfor svært skeptisk til kommunesammenslåing. Hittil har vi ikke sett noen gode, saklige argumenter for at større kommuner gir bedre tjenester til innbyggerne enn mindre kommuner.
 
Det bør være godt kjent at flere forskningsrapporter viser at innbyggere i mindre kommuner gjennomgående er mest fornøyd med kommunale tjenester, og at de – ikke uventet – også opplever en større nærhet og har en større tillit til beslutningsorganene i sin kommune enn innbyggerne i større kommuner. Dette er verdier som Nord-Odal SV tillegger stor vekt. 
 
Pater Kjell Arild Pollestad er en person jeg ellers har svært lite til felles med, men når det gjelder kommunestruktur, er vi helt på linje. Jeg tillater meg å sitere fra en kronikk han nylig skrev i Stavanger Aftenblad under tittelen «De såkalte fagmiljøene»:
 
«Så kommer spørsmålet vi innbyggere har glemt å stille: Hvem er disse såkalte «fagmiljøene»? I helsevesenet skulle vi tro det var legene, i skolevesenet lærerne, for å si det kort. Slik var det før, da legene styrte sykehusene og lærerne skolene, og de egentlige fagfolkene hadde makten, hver på sitt felt. Men slik er det ikke lenger. De «fagmiljøene» det her er tale om, består av mennesker som ikke har noen annen beskjeftigelse enn å administrere. Til gjengjeld kan de administrere hva som helst. De er byråkrater, et fransk-gresk ord som betegner mennesker som styrer over andre fra et skrivebord. De trives best i usynligheten, på trygg avstand fra dem de styrer over. Derfor liker de ikke små kommuner, der skrankene er åpne og forholdene så enkle at byråkratenes eksistens lett kan synes overflødig. Politikerne spiller oftest på lag med byråkratene, i maktens innforståtte frimureri».
 
Forskningsstiftelsen Fafo har vist at problemet med å skaffe kompetanse i små kommuner ikke har med størrelsen å gjøre. Det er en generell mangel på fagpersonell som også rammer de store kommunene.

Nord-Odal SV tar sterk avstand fra høgresidas gigantomani, enten det gjelder sjukehus, lensmannsdistrikter, skoler, gardsbruk eller kommuner. Med for store enheter mister vi lett oversikt, og ansvar blir pulverisert. Vi må satse på tiltak som motvirker sentralisering og heller fokusere på smådriftsfordeler og stordriftsulemper.
 
En fersk undersøkelse viser at de små NAV-kontorene er de mest vellykkede målt mot intensjonene da reformen ble innført. Dette sjøl om NAV også er rammet av en sterk indre sentraliserings- og målstyringssjuke. Avstanden mellom brukerne og de som tar avgjørelsene blir stadig større. Dette føyer seg inn i den store bølgen som rammer Norge for tiden. Bygde-Norge blir sittende igjen med svarteper når høgresidas markedsfantaster sitter ved spillebordet.
 
Kommunereformen er, slik jeg ser det, et luftslott bygget av og for Næringslivets Hovedorganisasjon. Petter Furulund i NHO Service sa til Klassekampen i april 2014 at «Små kommuner gjør det vanskelig å tjene penger på å drive velferdstjenester. Større kommuner gir bedre muligheter for private velferdsbedrifter». Klar tale!
 
Kommentator Hege Ulstein i Dagsavisen har treffende karakterisert organisasjonens forslag om bare 77 kommuner som «helt rabiat og virkelighetsfjernt».
 
For øvrig er vår nye «landsmoder» Erna i ferd med å moderere seg når det gjelder antall kommuner i sitt Nye Norge. Reformen er i ferd med å spore av flere steder langs Sanners skinnegang. Her hjelper det heller ikke med dobbeltspor.
 
I et storkommune-Norge blir makta sentralisert, Ap og Høyre kan dele kommune-Norge mellom seg. De mindre partiene blir skviset ut. Folkedemokratiet forvitres. Hvor mange nordodølinger vil orke å engasjere seg politisk, og hvor mange av dem vil kunne regne med å bli valgt inn i Stor-Kongsvingers kommunestyre? Maks en håndfull. Bygdene vil miste mange av sine tillitsvalgte, sine ombudsmenn.
 
– Ved å samle fagmiljøer og politisk aktivitet i byer og større befolkningssentra, så vil beslutninger bli tatt lenger unna folk i distriktene, sier økonomiprofessor Bjarne Jensen ved Høgskolen i Hedmark.
 
Han er redd for at kommunereformen, dersom den lykkes, vil ødelegge store deler av distrikts- og lokalbyene, og kompetansearbeidsplassene i de kommunene som mister sine kommunesentre vil forsvinne. Dette mener Jensen vil føre til en sterk sentralisering av bosettingsmønsteret i Norge.
 
Jeg kan ellers slutte meg fullt og helt til Dag Amundsens partikollega i Grue, Herdis Bragelien. På samme side i Glåmdalen som Amundsens innlegg kommer hun med en rekke gode argumenter mot det hun kaller «regjeringens eliteprosjekt».
 
En sambygding og reformmotstander, som jeg holder for å ha et godt hode og svært god vurderingsevne, mener at en stor glåmdalskommune vil være bedre for utkantene enn en «liten» odalskommune. Med kommunesenteret ved Glomma-kneet, tror han at utkantene lettere vil kunne få beholde en slags bygdesenter-funksjon med filialer av storkommuneadminstrasjonen.
 
Argumentasjonen hans er det verdt å lytte til, men per i dag mener jeg likevel at «Stor-Odal» trolig vil være det minst dårlige alternativet, sjøl med Skarnes som sentrum.
 
Når vi har sagt ja til å utrede forskjellige konstellasjoner, deriblant det såkalte «null-alternativet», må vi i anstendighetens navn vente til resultatet av utredningene er klart før vi tar et endelig standpunkt. Skulle noen imidlertid tvinge meg til et svar i dag, vil det være et klart og rungende «nei!», sjøl om Nord-Odal – hvis vi velger å stå alene – risikerer å bli utsatt for tvangstiltak i form av økonomisk sulteforing fra regjeringa.
 
En stor-kommune med 53.000 innbyggere som inkluderer Solør, Kongsvinger, Eidskog og Odalen anser jeg som helt håpløs og urealistisk. De foreløpige og uformelle sonderingene med eidsvollingene tyder på at også den løsningen er lite sannsynlig.
 
Nord-Odal SV går inn for rådgivende folkeavstemming når det endelige alternativet er klart. Før den tid må det avvikles folkemøter slik at alle får mulighet til å ta del i en forhåpentlig saklig og faktabasert debatt.