|
 Gunnars
tale
Sambygdinger og gode venner, gratulerer med dagen! Sjøl om 1. mai i
år blir en annerledes dag, er den ikke mindre viktig. Det er i
krisetider vi ser hvor viktig verdiene og politikken til
arbeiderbevegelsen er.
Vi som har vokst opp i Norge etter krigen
har fram til nå opplevd et liv uten store nasjonale kriser. Låg
arbeidsledighet, en stor grad av trygghet for helse og økonomi har
preget utviklingen gjennom flere tiår. Krisa vi nå står midt oppe i kom
som et sjokk. Vi trodde vi var usårbare. Både som enkeltmennesker, som
nasjon og som verdenssamfunn var vi alle totalt uforberedt.
Derfor er det godt å kjenne at vi lever i et samfunn som er sterkt nok
til å komme gjennom krisen. Vi opplever at vi har gode offentlige
tjenester som sikrer samfunnsfunksjonene. Folk har tillit til hverandre,
folk har tillit til myndighetene, og myndighetene stoler på oss. Takket
være en demokratisk og solidarisk fellesskapskultur klarer vi å håndtere
utfordringene.
Staten er nødt til å spille en mer sentral rolle
i økonomien, sier nobelprisvinneren i økonomi, Joseph Stiglitz.
Kapitalismen med sine markedsstyrte og privatiserende løsninger har nok
en gang vist sine svakheter; kapitalistene ber nå om fellesskapets
penger, skattebetalernes penger, for å redde bedriftene sine. Høgresidas
ideologi har spilt fallitt.
Det er tøffe tider for
arbeidsfolk. Derfor skal vi bruke 1. mai i år til å vise solidaritet og
kreve kraftfulle og sosiale tiltak. Mange kjenner på utrygghet, mange
har tapt arbeid og inntekt. Samtidig ser vi også at arbeidsfolk står på
og yter nærmest over evne. Mange som før ble tatt for gitt av samfunnet
er heltene i kampen mot viruset. Krisa viser hvem samfunnet ikke klarer
seg uten.
Nå ser vi og forstår hvor viktige arbeidsfolk på golvet er
for å holde samfunnsmaskineriet i gang, og for å sikre at vi alle får
tjenestene vi er avhengige av. Det er helsearbeidere, renholdere,
lærere, butikkansatte, de som jobber i renovasjon og transport, for å
nevne noen. På en dag som 1. mai skal vi minne hverandre på at de er
like viktige i den vanlige hverdagen som i kriser. Når vi kommer ut på
den andre sida av krisa må de få mer enn applaus, de bør få høgere lønn
og faste hele stillinger!
Mange er oppsagt eller permittert fra
arbeidsplassen sin og har mistet den faste inntekta si. Unge
arbeidstakere og lærlinger kan være ekstra sårbare i prosesser med
nedbemanning og permitteringer. Studenter kan komme i en situasjon der
de ikke greier å betale sine faste utgifter. Vi har et felles ansvar for
å vise solidaritet med alle som står utsatt til i studie- og
arbeidslivet, og som kan ha behov for særlige ordninger eller innsats
for å sikre dagligliv, levekår og framtid.
De viktigste
steinene i grunnmuren som vi nå skal reparere, er solidariteten med de
som trenger ei hjelpende hånd for å stå oppreist. Vi må ha tru på oss
sjølve, tru på og tillit til hverandre og til de som styrer oss og gir
oss faglige råd. Kampen for rettferdighet, demokrati og solidaritet må
fortsette. Det er slik vi bygger et godt arbeidsliv og et godt samfunn
for alle. Vi må ikke glømme mulighetene vi nå får til en ny
start med redusert forbrukspress, færre flyreiser, mer fokus på andre
verdier enn de materielle. Vi må venne oss til å leve mer i nærmiljøet.
Kanskje det på sikt kan gi oss et bedre liv, et bedre klima og et enda
bedre fellesskap?
I dag må vi heller ikke glømme å løfte
blikket utover våre egne nasjonale grenser. Internasjonal solidaritet er
en viktig del av 1. mai-markeringen. Derfor vil jeg minne om
kampanjen for å redde unger og andre sårbare fra flyktningeleirene
i Hellas. Regjeringa har altfor lenge ventet på et initiativ fra EU. Nå
er mange EU-land i gang med evakuering. Den dugnaden må Norge også være
med på.
Til slutt vil jeg minne om stortingsvalget neste år. Da
er det viktig at venstresida får hånda på rattet for å få skuta på rett
kjøl og sette en ny kurs for Norge og framtida.
Fellesskapet
tar vare på oss. Vi må ta vare på fellesskapet.
|
