NORD-ODAL SV

SIST OPPDATERT: 30. 04. 2020 13:24 | TIL HOVEDSIDEN

1. mai i koronaens tid

Monas tale

 Kjære venner og kjære medlemmer i Fagforbundet!
Gratulerer med dagen!

1. mai har alltid vært viktig. Alltid vært spesiell. Men vi kan trygt si at i år er omstendighetene ekstraordinære. Jeg vil uttrykke min medfølelse med alle som har mistet noen på grunn av koronaviruset.
 
Jeg vil takke alle som har holdt samfunnet i gang i denne krevende tida, mange er Fagforbundets medlemmer og tillitsvalgte. Deres innsats er vår alles trygghet. Og vi i Fagforbundet skal fortsette å kjempe for deres rettigheter og for anerkjennelse for jobben dere gjør.
 
Til alle som er berørte, som er uten jobb, som opplever økonomisk usikkerhet eller som av andre grunner har det ekstra tøft akkurat nå på grunn av koronakrisa, til dere vil jeg si: 1. mai handler om dere. Deres kamp er vår kamp.
 
I år er vi nok mange som kjenner en fornyet aktualitet for det vi feirer og markerer i dag. For det er så mye som har stått på spill. Det er så mye som fortsatt er usikkert om vegen framover. Norge og verden rundt oss er i krise på grunn av pandemien. Økonomien er i knestående på grunn av smitteverntiltak. Vi har nå rekordhøye antall permitterte og bedrifter under sterkt press. 

Oppgavene foran oss vil bli store – og vi trenger å finne nye svar. Og bedre svar.
Det vil kreve kreativitet og mot. Ikke minst vil det kreve at vi som samfunn gjør valg bygd på solidaritet. Men jeg har troa på at vi kan komme gjennom også denne krisa – og dessuten komme styrka ut av det. For store prøvelser som det vi og verden nå går gjennom - kan tvinge oss til tenke på nytt – og til våkne opp til hva som virkelig er viktig.

Og i denne krisa mener jeg at vi nok en gang har fått sett hva vi er laget av som folk, og hva som gjør samfunnet vårt spesielt. Vi ser at det norske folks instinkter er at vi vil bidra. At små forskjeller har gitt oss bedre forutsetninger enn de fleste andre land, at rettferdighet har rustet oss til denne innsatsen. At vi som land har et sterkt sosialt immunforsvar.
 
Vi har tillit til hverandre og vi stoler på å bli behandlet likt og rettferdig. Vi har vilje til bidra til fellesskapet og gjøre vår plikt i tiltro til at felleskapet også vil hjelpe oss dersom vi en dag vil få behov for det. Og vi i Norge er godt utdanna, vi har trygghet, en sterk fagbevegelse og medbestemmelse i arbeidslivet. Dette gjør at vi som samfunn kan være raske til å omstille oss, at myndighetens beslutninger har oppslutning og legitimitet - og at folk har håp.

Kamerater! Like mye som en krise kan vise oss sannheten om oss selv, like mye kan den avsløre dårlige ideer og falske profeter.

For svar meg på dette: Nå mens pandemien har herjet i verden, nå mens vi har ført en intens kamp for å holde viruset innenfor rammer helsevesenet kan tåle, og nå mens vi prøver å håndtere de store økonomiske og sosiale ofrene vi har sett oss nødt å gjøre:

  • Hvor er alle de som alltid mener at Norge trenger mer privatisering?

  • Hvor er de som mener at karensdager og kutt i sykelønna er en god idé?

  • Hvor er de som mener at stadige nedskjæringer og såkalte effektiviseringskutt i helse og offentlig velferd er svært, svært nødvendig og framtidsretta?

  • Hvor mange er det som nå argumenterer for at flere skattekutt til de aller rikeste er en god medisin?

Sannheten er: Da vi virkelig trengte svar, da var det ikke mye hjelp å få i liberalistiske løsninger, eller i tradisjonell høyrepolitikk. Nei, derimot var det det offentlige helsevesenet, de offentlige sykehusene og de kommunale tjenestene vi alle trengte. Det var det trygge, organiserte arbeidslivet, en sterk stat med skattefinansierte muskler, og de rause velferdsordningene som ga oss evne til å håndtere krisa.

Ikke minst fikk vi en påminnelse om hvor avhengige samfunnet vårt er av ulike yrkesgrupper som ellers får lite heder og oppmerksomhet. Folk i praktiske, samfunnsnyttige jobber. Folk som har gått yrkesfag. Fag- og høgskoleutdanna. Assistenter og ufaglærte. De som sjelden får uttale seg som eksperter i media eller offentlige høringer. Og som ikke er samfunnets best betalte. Og i den siste tida har mange fått applaus fra balkonger og kjøkkenvinduer, og høstet lovord fra politisk hold.

Det er vel og bra, men vel så viktig: La dette bli begynnelsen på en ny respekt og anerkjennelse for yrkesgrupper som vi nå ser hvor avhengige vi er av, men som altfor lenge har blitt usynliggjort, undervurdert og underbetalt. La oss sørge for at de blir husket også neste gang når det er deres lønn og rettigheter på jobben som står på spill. Neste gang når det blir spørsmål om å outsource jobbene til noen av disse heltene. La denne krisa bli et skille! Da trengs ikke applaus, men rettferdighet.

Men det vil tidsnok bli klart at vi ikke kan ta for gitt at alle i Norge forstår at samholdet, fellesskapet, organiserte arbeidere og en sterk velferdsstat nettopp er det som har gjort oss så motstandsdyktige i møte denne med krisa.
 
Vi kan heller ikke sitte stille og se på når barn lider og er i akutt nød i flyktningeleire ved og utenfor Europas dørterskler.Derfor mener vi i Fagforbundet at regjeringen må følge opp initiativet som er tatt fra en rekke EU-land for å hente ut flyktninger blant annet fra Moria-leiren i Hellas. For oss er det ingen tvil om det er en av arbeiderbevegelsens eldste innsikter som igjen har vist seg å komme til sin rett: At samhold gir styrke. Det har arbeidere og andre som har måttet kjempe for sine rettigheter alltid visst. Nå kan vi også legge til at samhold også redder liv.

  • Vi er Norge.
  • Vi er felleskapet med et stort hjerte.
  • Vi er kjent for rettferdighet.
  • Vår koronadugnad må derfor ikke stoppe ved våre landegrenser.

Takk for oppmerksomheten.