Da jeg var smågutt, satt jeg ikke sjelden med store ører for å høre de voksne kommentere samfunnsaktuelle begivenheter. Bifølk, nymotens stuttstakkede kvinnfolk og langhårete unggutter fikk gjerne sine pass påskrevet med en språkbruk som vi langt på veg kjenner igjen i dagens hatske skremselspropaganda mot et flerkulturelt Norge. Etter at en omstreifende bergenser ble arrestert for et lite tjuveri på Sand, trodde jeg at alle vestlendinger var kjeltringer.
 
Mange eldre mente at de nye vegene fra Eidsvoll og Romedal etter krigen var det verste som hadde skjedd Nord-Odal siden svartedauen; det kunne jo hende at en og annen suspekt innfløtter kom snikendes for å utfordre bygdedyret.
 
Enda lenger tilbake i historien har jøder, svensker og skogfinner vært utsatt for en tilsvarende, generaliserende hets basert på uvitenhet og angst.
 
Det ligger kanskje i den menneskelige natur å være redd for det ukjente; redd for det fremmede. Frykten forsterkes av fordommer og vår manglende evne til raushet, åpenhet og toleranse overfor det som ser ut til å være annerledes enn oss sjøl. Dette må vi – både som samfunn og ikke minst som enkeltmennesker – ta tak i. Løsningen er ikke å sette opp en bom i Gullverket eller å bygge en berlinmur rundt Norge og la kun kristne, rike og veltilpassede mennesker fra Vesten slippe gjennom.
 
Gjennom alle tider har mennesker vært på flukt og på vandring mot en bedre tilværelse. I vår tid går folkestrømmen fra fattigdom og krig i sør mot rikdom og velstand i nord. Vi som lever i overflod og nærmest flyter i mjølk og honning har en moralsk forpliktelse til å hjelpe mennesker med et annet og atskillig dårligere utgangspunkt. Vi kan ikke isolere oss fra verdens elendighet. Vi kan ikke hindre mennesker i å søke politisk asyl. Det er en menneskerett. Alle mennesker vil gjøre sitt ytterste for at ens egen familie skal få et best mulig liv.
 
Norge kan ikke ta i mot alle, men de som slipper inn må gis muligheter til å stå på egne bein. Vi skal sjølsagt stille krav til innvandrerne, men vi må gi dem tid. Mange kommer fra områder hvor samfunnsinstitusjoner og nasjonale lover og regler knapt eksisterer. Å forvente full tilpasning og omstilling til et komplisert vestlig samfunn med helt andre verdier og holdninger i løpet av få måneder, er fullstendig urealistisk.
 
Vi må tilbakevise fordommer og myter. I muslimhetsen og konpirasjonsteoriene fra ytterste høyre fløy, blant annet til stadighet formidlet av en FrP-politiker i Glåmdalens spalter, hører vi gjentatte påstander om at muslimer snart er i flertall i Norge. Tall fra SSB viser at andelen muslimer og muslimske etterkommere i 2060 vil ligge på mellom 4 og 13 prosent. Det store flertallet av disse vil være godt utdannede, lovlydige og skattebetalende norske statsborgere. I et velstående, demokratisk, åpent og velfungerende samfunn vil ekstrem religiøs og politisk islamisme ikke ha grobunn.
 
I 2010 sto EU-borgere for 64 prosent av innvandringen til Norge. Flertallet av innvandrerne er faktisk kristne og andre ikke-muslimer. De burde dermed ikke være noen trussel mot «den norske kultur». «Om innvandringen fortsetter, kommer det norske folk på sikt til å byttes ut. I framtida kommer det ikke til å finnes nordmenn», hevder FrP-skribenten. Påstanden er ikke annet enn vås.
 
Når det ukjente etter hvert blir kjent; når vi lærer fremmede mennesker å kjenne, endrer vi gjerne holdninger. Jeg har riktignok fortsatt et noe ambivalent forhold til både stutte stakker og langt hår, men bifølk takler jeg etter hvert langt bedre. Jeg har også oppdaget at de aller fleste bergensere er ærlige, trivelige mennesker. Men ikke minst er jeg glad for at jeg har fått lære somaliere, afghanere og mennesker fra andre kulturer å kjenne. Det har gitt meg erfaringer og kunnskap som jeg tror gjør meg til et bedre og mer helthetlig menneske. Noe ønske om å vifte med det norske flagget og erklære meg som en bedre etnisk nordmann har jeg derimot ikke.
 
Nå føler jeg meg trygg. Etter 22. juli har det har vært godt å se og høre de mange flotte ungdommene – ikke minst de som har såkalt fremmedkulturell bakgrunn – stå fram med klare holdninger og et tydelig budskap om raushet, toleranse og fellesskap på tvers av forskjeller i hudfarge, livssyn, matvaner og påkledning. Nå gleder jeg meg til at denne nye generasjonen skal ta over og styre Norge. Et flerkulturelt, raust og tolerant Norge. Et flerkulturelt, raust og tolerant Nord-Odal.
 
Gunnar Nygård